M/F Folgefonn ble produsert som byggenummer 370 fra Bergensk Mekaniske Verksteder sin avdeling på Solheimsviken i 1938. Navnevalget skapte debatt, da det i 1908 forliste et HSD-skip ved navn D/S Folgefonden på Trøskenesfluen ved Skånevik og 27 menneskeliv gikk tapt.
Fergen var utstyrt med en Wichmann 4-sylindret enkeltvirkende semi-dieselmotor på 300 bhk, tonnasjen var 197 brt, lengden er 120 fot, bredden er 27 fot og den var 10 fot dyptgående. Den hadde en kapasitet på 20 biler og 300 passasjerer.
Dette var HSDs første spesialbygde bilferge og den første virkelige storfergen i Hordaland. Den var sterkt inspirert av danske bilferger og fartøyet kan være en av de siste klinkbygde bilfergene som finnes igjen. Den ble umiddelbart etter levering satt inn i ruten mellom Ålvik og Kinsarvik i Indre Hardanger. Folgefonn har senere trafikkert nesten alle fergerutene til HSD og gikk i trafikk helt til 1979. Hun var 41 år da hun ble pensjonert.
Erfaringen med M/F Folgefonn styrket HSD sin vilje til å satse på fergedrift, men med krigsårene som fulgte – ble dette satt på vent. Etter at forsvaret rekvirerte båten 9. april 1940, fant tyskerne fergen etterlatt i Eidfjord. Okkupasjonsmakten viste stor interesse for et fartøy med så stor kapasitet, men fergen var for sentral som kommunikasjonsåre mellom Øst- og Vestlandet til at tyskerne fikk overtatt fartøyet.
Etter hvert som bilturismen tok seg opp i etterkrigsårene, maktet ikke M/F Folgefonn å ta unna toppene i trafikken. Hun var heller ikke dimensjonert for de nye, større turistbussene og i 1953 ble den større M/F Hardangerfjord med plass til 30 biler levert fra BMV.
M/F Folgefonn ble sommeren 1957 flyttet over til Sunnhordaland, hvor den trafikkerte ruten Leirvik - Valevåg - Mosterhamn - Halsnøy – Sunde, med unntak av enkelte vikariat i andre deler av HSD sitt nettverk – var det her fergen gjorde sin tjeneste frem til 1979.
I England
M/F Folgefonn ble i 1979 solgt til Dixon`s World Wide Travel som hadde planer om å bygge fergen om for turistfart i Egeerhavet. Dette ble det ikke noe av, og heller ikke planene om å bygge den om til en flytende nattklubb ble gjennomført.
Hun ble solgt til Erith Yatch Club, som la henne opp i Themsen som flytende klubbhus. Der har de tilpasset Folgefonn for å gjøre den mer passende som klubbhus. Side- og akterskott på broa ble fjernet for å gjøre salongen oppe større. Bildekket inn under øvre dekk ble kledd inn fremme og akter. På babord side av midtcasingen ble det laget et storkjøkken.
Som klubbhus trengte ikke lenger fergen å etterkomme pålegg fra Sjøfartsdirektoratet. Ei heller nyere krav til passasjerkomfort eller arbeidsmiljø. De normale endringsprosessene stoppet derfor opp, så innredning og alle viktige konstruksjoner i Folgefonn er derfor i all hovedsak urørt. Klubben som driftet fergen la vekt på å endre så lite som mulig om bord, da de malte – så malte de for eksempel rundt de norske tekstene på skotta. De fleste endringene som ble gjort i England var lett å fjerne.
I 2010 kastet Folgefonn loss fra plassen sin i Themsen og fikk skyss med M/S Eide Trader på sin vei hjem. Hun har fungert som museumsskip ved Hardanger Fartøyvernsenter en periode, før hun ble tauet hit til oss på Bredalsholmen.
Hun er fredet av Riksantivaren. Nå har fergen fått midler, og vi skal i samarbeid med Hardanger Fartøyvernsenter i desember 2017 gå i gang med arbeid på henne.
